Det er ikke alle barn som er klar for barnehage når de er ett og to år. De små trenger mye tid med foreldrene sine, de som tross alt kjenner dem best, og de trenger tryggheten i få omsorgspersoner – dette er viktig for en sunn og god tilknytning. God følelsesmessig utvikling og god psykisk helse er særlig viktig de første 1.000 dagene av et barns liv.

Studier viser at mange barn i 1- og 2-årsalderen, som går lange dager i barnehagen, har forhøyet kortisolnivå. Det er bekymringsverdig når vi vet at små barn er mindre kapable til å takle belastningen økt stress medfører. Stress over lang tid er ikke forbundet med helsegevinst, verken for voksne eller barn.

I mange barnehager er det for lav bemanning, det er sykemeldinger og høyt sykefravær, og vikarer som kommer og går. Vi må understreke at de som jobber i barnehagen gjør en kjempeviktig jobb – men det vil ikke oppveie for den lave bemanningen. Kvaliteten på barnehagen blir påvirket.

Til tross for alt dette er det slik at det som er best for barna våre ikke blir prioritert i budsjettene våre eller snakket varmt om. Det er betimelig å stille seg spørsmålet: er måten vi har organisert livene våre på, og samfunnet, det beste for de minste barna?

Hvordan vi som samfunn verdsetter barn og omtaler barn, og hva vi legger til rette for, påvirker også våre holdninger til det å få barn og leve livene våre med barn. Ingen familier er like – derfor er det problematisk å presse alle inn i samme modell.

Ønsker vi flere barn, henger det ikke på greip at man kutter i kontantstøtten – det er svært uheldig. Denne ordningen fremmer fleksibilitet og valgfrihet for familiene, der ro og mindre stress kan få prege hverdagen.

KrF ønsker å prioritere tid til det viktigste. Hva er viktigst for de minste? Tør vi å ta det innover oss?

I podcasten “Mamma jobber”, der Mira møter arbeidende mammaer, ble Ine Marie Wilmann intervjuet i våres. Kanskje vil hun ikke bli tatt til inntekt for kontantstøtte og mer hjemmetid med barna, men det er interessant det hun trekker fram og setter ord på:

– Den strekken. Det å aldri være nok av det ene og nok av det andre. Det går jo ikke opp. Det går ikke an å jobbe og ha de barna. Dagene er ikke lange nok. Livet er ikke stort nok. Jeg får det ikke til. I Aftenposten kan vi stadig lese at barnehage egentlig ikke er bra for barna. På en måte rimer det litt. Det er helt sykt at man ser sine egne barn tre timer om dagen, mens man stresser seg i hjel for å ikke strekke til verken på jobb eller hjemme. At vi har rigget oss sånn er jo helt absurd. Men jeg elsker jo jobben min. Jeg hadde dødd om jeg skulle være hjemmeværende 100 prosent.

Sjongleringen med små barn og karriere er krevende. I dagens samfunn kan den grelle virkeligheten bli at familien står i veien for ens egen selvrealisering.

Kristin Hegstad skrev nylig i en ytring på NRK at vi er blitt selvopptatte; det er blitt vanskelig for mange å akseptere og verdsette at når man velger noe (her: å få barn), så velger man også bort noe.

Dette skulle ikke være ensbetydende med et negativt bytte. Det avhenger av om man er voksen nok til å stå for egne valg for sin familie, og heller ikke blir presset av samfunnet til å passe inn i samme modell som alle andre.

Barn er en velsignelse. Barn er en gave.

Tiden man tilbringer hjemme med barna er utrolig verdifull. Hverdagen vil ikke alltid være lystbetont, det kan kreve hardt arbeid å være hjemme med små barn. Men man får en utrolig innsikt i sine barns personlighet og får være der for dem på en unik måte som man aldri får igjen seinere i livet.

Det vi trenger i Sandefjord, og i Norge, er en mer familiefokusert politikk! Å fjerne kontantstøtten bidrar ikke til dette.

Sandefjord KrF vil arbeide for at de som ønsker å være hjemme med barna i den tidlige fasen av livet, kan få muligheten for det, og vi vil også forlenge kontantstøtten til 3 år.